Etter en alt for stille periode på bloggen kommer jeg snart til å begynne og skrive innlegg igjen, forholdsvis om de samme temaene som tidligere, og forhåpentligvis med mer kunnskap.

Retten til ytringsfrihet.

Nå lever jeg i Norge, og heldigvis ikke i Iran. Det som er så fint med det er at vi har ytringsfrihet, en ytringsfrihet som er fraværende i mange land i verden. I Norge er vi såpass heldige at vi kan skrive hva vi vil på blogger, i media og i det hele tatt ytre oss slik som vi vil uten å komme i fengsel for det - eller verre. Hvis jeg føler for det så kan jeg kritisere kongen i Norge på bloggen min, helt til jeg sovner foran pc'skjermen, uten at politiet kommer og arresterer meg for kriminalitet. Ytringsfriheten er et grunnleggende prinsipp i et demokrati, kanskje det mest verdifulle også. Alle har rett til å mene noe om hva enn de vil, hvem de vil og når de vil. Det er slikt at vi gjerne ytrer oss om både det ene og det andre, bare for å ha en mening, uansett hva den er påvirket av, men vi er opptatt av å ha en mening, og å uttrykke den. Sammen med denne ytringsfriheten kommer også ansvar og forpliktelse, men dette blir ofte sett bort i fra. Er det ikke slik at vi burde ha et ansvar til å informere oss og skaffe oss kunnskap om det vi danner oss en mening om, og burde ikke den meningen være dannet ut i fra kunnskap først og fremst. Enkelte personer har større innflytelse enn andre,og deres meninger påvirker andre. Medie fremstiller ofte en sak på en spesiell måte, eller bare informerer om en sak, men media gir ikke innsikt og dyp kunnskap. Meninger påvirker andre, og ekstreme meninger påvirker i størst grad og kan ha svært alvorlige konsekvenser. Som frie borgere i et demokrati er vi forbeholdt retten til demokratiet, men vi burde vektlegge ansvaret og forpliktelsen som følger med, ikke bare godet. Dersom jeg skal ytre min mening om noe, burde jeg ha kunnskap til det, for å kunne komme med en "rettferdig" mening. Mange, i dagens samfunn, spesielt ungdom, har en del ekstreme meninger - men relativt tynn kunnskap om emnet. Vi blir mer og mer opptatte av å mene  noe, uten at vi egentlig vet helt hvorfor.
Kanskje ikke en så demokratisk utvikling?

Hjelp! Norge blir islamisert

Det er kanskje en god stund siden FrP begynte å advare om islamisering av Norge innenfor skoler f.eks ved at man tillot at det ble separerte svømmetimer for gutter og jenter på skoler, ikke det klareste tegnet på islamisering slik jeg ser det. Flere andre argumenter som skulle tyde på at Norge var i ferd med å bli islamisert har kommet fra FrP, spesielt. Mens mange ble skremt av FrP's utsagn om islamiseringen av Norge, var det også en god del som lo, inkludert meg selv. Jeg synes det er morsomt at man kan se på det at skoler imøtekommer elevers ønsker og går inn i en kulturell dialog med elever, viser at Norge er islamisert av en gjeng med 13-14-15 år gamle muslimske jenter som ikke ønsker å ha svømming sammen med gutter, det er også verdt å nevne at mange etniske norske jenter ønsket det samme, bare ikke av religiøse grunner.
Jeg mener ikke at det foregår en islamisering av Norge, og det mener jeg ikke på bakgrunn av FrP sine uttalelser eller på bakgrunn av min humor. Men jeg mener at det foregår et forsøk på å radikalisere islamsk ungdom, ikke bare i Norge, men over hele verden og Norge må gripe hardere inn mot dette, og skaffe en oversikt over situasjonen og fremst. Den største trusselen mot Islam og muslimer er islamister som gjør alle muslimer syndebukker for deres unnskyldning til å bruke Islam for å skaffe seg makt, islamistene er ikke bare en trussel mot vestlige verdier og demokratier, men kanskje en enda større trussel mot verdens 98% ikke-voldelige muslimer.

Det brukes ingen spesielt kompliserte metoder for å fange opp vanlige muslimer og ungdommer i radikaliserte miljøer, det som brukes er enkelt og greit internett, først og fremst. Mange ungdommer føler seg "lost" i balansen mellom å leve et vestlig liv og være muslim. Enten er det regjeringen, FrP, det iranske regimet, eller radikaliserte mullaer fra Saudi Arabis som skal defniere hva det vil si å være muslim, en god muslim. For mange ungdommer som tviler på om de er gode muslimer, eller som lurer på hva det vil si å være muslim, er det veldig fristendes når en mulla eller imam fra Saudi Arabia forteller at det å være en god muslim, det er å plassere en bombe under skjorta, stille seg midt i en folkemengde og utløse bomben, for da kommer du til paradis og kan velge og vrake mellom vakre jomfruer. Denne tankegangen frister nok mange gutter og menn, men det de kanskje ikke vet er at det er en del som mener at ordet som henviser til jomfruer i paradis, kan også bety rosiner, jeg vet ikke om motivasjonen til å sprenge seg selv i luften er like stor når man ofrer sitt liv og mange uskylige menneskers liv for å få spise rosiner i all evighet? Det får være en annen sak og et annet blogginnlegg. Faktum er at islamiseringen er økende, den tar nye former og sprer seg til sårbare sjeler som forsøker å finne ut av hva det vil si å være muslim, og et annet viktigere faktum er at islamiseringen verken tjener "vesten", Jens Stoltenbergs regjering, FrP eller muslimene. Islamiseringen tjener Al Qaida og andre ekstremistiske grupper som ønsker å få makt. Mens gutter og menn sendes ut i verden utstyrt med bomber rundt livet, sitter de mektige, gode muslimene med tolkningsmakten over islam og 1,5 milliarder mennesker, og får mer og mer makt, samtidig som pengene strømmer inn.

Muslimske samfunn, også i Norge, arrangerer en rekke seminarer og foredrag hvor de invterer utvalgte foredragsholdere eller personer fra muslimske miljøer. Flere ganger har det vært grunn til å tro, eller grunn til å fatte mistanker om at enkelte av personene var radikale og kom med hatefulle ytringer, samtiig ytringer som kan oppfattes som diskriminerendes. Mange av imamene i Norge og som kommer til Norge, har tatt imamutdanningen sin ved svært konservative muslimske skoler, i land som har basert rettsystemet sitt ensidig på Sharia. Dette har medført komplikasjoner i møtet med norsk rettsoppfatning, og norske verdier. Dette er bakgrunnen for at partiet Venstre fremmet et lovforslag om statlig imamutdanning, og nå har også FrP kommet med et forslag som omhandler dette emnet. FrP foreslår at imamer fra totalitære muslimske regimer, skal forbys innreise, oppholds og arbeidstillatelse i Norge. Disse forslagene er forsøk på å få kontroll over ekstremsitisk og  radikale miljøer som sprer seg, også i vestlige land. Jeg synes forslagene og eventuelle løsninger bør vurderes nøye, og at man bør gå mer aktivt og kritisk inn for å kartlegge sitasjonen i det muslimske miljøet i Norge. Jeg mener også at mediene har en viktig rolle i dette, som oftest fokserer mediene på radikale uttalelser og meninger fra personer eller organisasjoner som anses som radikale. Dette gir disse organisasjonene og personene tolkningsmakt, og de når ut til muslimer som er fortvilet og søker etter et svar. Ved å få frem personer som har andre tolkninger av Islam, gir man også rom til en ny og mer åpen tolkning av Islam. Det viktigste ungdom som både føler seg sikre på at de er gode muslimer og undom som føler seg usikre, er å skaffe seg kunnskap om Islam og koranen, objektiv kunnskap. I mange miljøer utover Norge foregår det en diskusjon om Islam, og nye tolkninger tas opp. Blant annet er det usikerhet om hvorvidt dagens Islam skal basere seg på hadith i det hele tatt, og heller basere seg på det som står i Koranen. Hadith er fortellinger om profetens liv og handlinger, og regnes sammen med Koranen som den viktigste kilden til islamsk rett. Det er også usikkerhet rundt hvor sikre og "sanne" fortellingene er, med tanke på at de har blitt skrevet ned av mennesker, og som kjent kan mennesker misbruke sine posisjoner og overdrive, underdrive eller finne opp hendelser. Noen frykter at dette kan være tilfellet med enkelte elementer ved hadith.

Det finnes en rekke nettsamfunn på nettet hvor radikale og jihad-villige ungdommer kan møtes for å planlegge og diskutere alt fra burka til jihad aksjoner. Mange ungdommer rekrutteres via nett, og det er her de kommer i kontakt med organisasjoner og mennesker innenfor radikale miljøer med makt til å handle, ikke bare ord. Det bør være et større fokus på dette, og et enda større fokus på dialog mellom ulike religioner, og religionstolkere. Hvem hadde trodd at religion kom til å spille en større rolle i et sekulært samfunn, hvor man skulle tro at religionen hadde mistet sin plass. Så feil kan man ta.

Norge er etter min mening, ikke blitt islamisert av vanlige muslimske innvandrere som jobber på fabrikker, på Kiwi, Rema 1000 eller som taxisjåfører i Oslo. Men, hjelp - en økende islamisering i verden er ikke betrygende, og ja jeg frykter jihad-vennlige ungdom og terroraksjoner i Norge, mer enn jeg frykter fantasifulle og dramatiske argumenter fra FrP!

Kur mot innvandring oppfunnet

Økende innvandring til vestlige land er et kjent og skremmende faktum for mange. Det som er faren ved økende innvandring er at man får alt for store problemer, og at ressursene ikke strekker til å integrere innvandrere som kommer. Innvandring uten integrering, er mislykket! Man frykter også at ekstremister skal innvandre til vestlige land og spre frykt og terror. Økende innvandring gir flere utfordringer for et land, og hvordan man skal balansere dette problemet avhenger av synet på innvandring, og om man klarer å skille ut de ulike grupper mennesker som kommer. Formelen for en suksessfull integreringsprosess krever andre virkemidler for en gruppe ungdomer, enn for eldre mennesker f.eks. Men Nederland og Danmark skal forsøke en nylig oppfunnet kur mot innvandring. Pupper og homofile skal nemmelig skremme innvandrere fra å søke asyl og opphold i vestlige land, og formelen er først og fremst rettet mot ekstremister. I Nederland har man laget en introduksjonsfilm til innvandrere hvor man har klipp av to gutter som kysser, og med dette øsnker man å vise at all diskriminering av homofile er forbudt, filmen viser også bilder av en toppløs kvinne. Man håper på at en slik film kan bidra til å redusere innvandring, og at mennesker som kommer fra et sterkt religiøst samfunn, tenker seg om får de søker om asyl. Tanken er fin, men virkningen denne ideen har er usikker. Ideen med at man informerer innvandrere om verdiene, holdningene og kulturen i et land er viktig, men jeg tror kanskje ikke den beste måten å gjøre det på er ved å vise en film med homofile og nakne pupper, men jeg er enig i at den informasjonen bør gis. Om man på forhånd har kunnskap om et land og kulturen i det er det enklere å integrere seg og skape forståelse og dialog, enn om man "kastes ut"  et samfunn som er helt annerledes enn det man er vant til. Fin ide, og det blir veldig spennende å se hvordan dette kommer til å fungere i praksis. En fare er at det får motsatt effekt, istedenfor å holde ekstremister unna, så kan det få ekstremister til å bruke vestlige land som illustrasjon og påskudd til terrorhandlinger. Det er viktig at informasjonen fremstilles på en slik måte at den vanskelig kan misbrukes.

Tårer for Gaza.

For en uke siden var jeg på premieren av Gazas tårer, en dokumentar film om livet for vanlige mennesker i Gaza etter Israels angrep på Gaza vinteren 2008/2009. Filmen har allerede skapt en rekke reaksjoner, avhengig av politisk syn - naturligvis, men dessverre. Før jeg så filmen leste jeg om reaksjonene fra blant annet Conrad Myrland som er daglig leder i organisasjonen "Med Israel for fred". Han mener målet med filmen er å straffe jødene, og at den fremstiller Israel som den brutaleste krigsmakten i verden. Andre har klaget på at filmen er manipulert og partisk. FrP er kritiske til at Vibekke Løkkeberg i det hele tatt har motatt støtte til filmen som de mener er partisk, og generalsekretær i Norsk Folkehjelp, klager over filmens manglende kontekstualisering og evne til å være et innlegg i debatten om konflikten mellom Palestina og Israel, mens andre på sin side igjen mener det er en propagandafilm, som har som mål å sverte Israel.

Forventningene til filmen var store fra min side. Palestina-Israel konflikten er en komplisert konflikt som har eksistert i over 60 år, og en rekke hendelser har bidratt til å utvikle og forverre konflikten. Støtten til enten den ene eller den andre part har også preget utviklingen av konflikten, i USA har holdningen til konflikten endret seg etter hvem som har vært president. Med tidligere president Bush i det hvite hus, var støtten til Israel urokkelig, men når Obama flyttet inn endret kursen seg - litt. I Norge varierer standpunktene og holdningene til konflikten, etter partiene. Sv støtter en fremtidig Palestinsk stat, og fordømmer angrepene på Gaza og Gazas befolkning, mens FrP på sin side støtter Israels rett til å forsvare seg. Fremstilling av faktainformasjon og historie er ofte også politisk vinklet, av den grunn er det vanskelig å fremstille konflikten på en objektiv, og rettferdig måte (om det er mulig å bruke ordet rettferdig i denne sammenheng). Det er helt klart at de generelle holdningene og standpunktene i denne konflikten deler seg i to, enten støtter du Israel til det fulle, eller så fordømmer du Israel i en stor grad og støtter den palestinske befolkningen. Mye av grunnen til at man ikke har klart å komme frem til en løsning kan ligge i at konflikten har blitt et politisk standpunkt som spriker i to retninger, for eller imot Israel.

Filmen utspiller seg i ca 1 og en halv time, og på denne tiden er det ikke mulig å gi en historisk og politisk fremstiling av konflikten, inkludert bakgrunnshistorien. Det Vibekke Løkkeberg har tatt for seg er ikke politikken, religionen eller "løsningen, men menneskene i Gaza, som både opplevde og var direkte berørt av angrepene. Filmen baserer seg på historiene til tre palestinske barn i Gaza, samtidig som den viser en rekke andre personer og scener fra angrepene. Uansett hva slags politisk standpunkt du som publikum har, så tror jeg filmen vil skape sterke reaksjoner. En av scenene viser likene til døde barn, som ikke er mer enn fem seks år gamle, de er følgene av de militære angrepene. Alle barna har skudd sår i området rundt brystet og magen, og disse skuddsårene som har blitt avfyrt på nært hold, er dødsårsaken. En soldat skal kun avfyre skudd dersom han er i en sikkerhetstruet situasjon, og kun mot en bevæpnet fiende. For meg er det uforstålig hvordan et barn kan oppfates som en fiende, eller true sikkerheten til en person. Filmen viser en rekke sterke scener, men viktigst av alt viser den mennesker. Om du ser på filmen, og ikke leser filmens tittel, ikke hører språket menneskene i filmen snakker, og ikke vet hvor handlingen utspiller seg, så tror jeg at alle, Israel venn eller Palestina venn, føler et sinne over hvordan barn og uskyldige mennesker kan bli ofer for slike grusomme handlinger. Da tror jeg vi alle må kunne være enig i at det som skjer i filmen (det som faktisk skjedde vinteren 08/09) er grusomt, uakseptabelt og under noen omstendighet - feil! Hamas er ikke nevnt i filmen, og filmen forsøker ikke på noen måte å spre jødehat eller sverte Israel, slik daglig leder i Med Israel for fred påstår. Filmen viser kun angrepene som de israelske myndighetene iverksatte mot Gaza, og filmen viser også det raportene fra angrepene på Gaza i ettertid har vist. Krigsforbrytelser ble begått ved at hjem, skoler og sykehus ble utsatt for angrep, fra de Israelske myndigheter sin side ble dette begrunnet med at disse stedene var mulige gjemmesteder for Hamas. Om det så var legitim grunn til å mistenke det, rettferdigjør det ikke bruken av våpen og angrep mot sykehus, hjem og skoler. Dessuten var overvekten av tapte liv, sivile, ikke Hamas medlemmer. Angrepene som ble iverksatt av de israelske myndighetene satte Gaza i et kaos, og etterlot det i et minst like stort kaos. Israel brukte fosforbomber under angrepene, det disse bombene gjør er at de skaper brann, ikke bare på bygninger men de gir brannskader på menneskekropper. Filmen viser en liten jente, hun har bare faren sin igjen, resten av søskenene og moren ble drept i et angrep. Jenta har store brannskader etter angrepene, og viser at angrepene var angrep på Gazas befolkning, ikke Hamas som var det uttalte målet.
Personlig synes jeg filmen var sterk, og nødvendig. Den var brutal og ærlig for de som så menneskenes lidelser som brikker i et politisk maktspill, men den var ensidig og fremmet propaganda for de som så palestinske mennesker ikke som individer, men som en trussel mot Israel. Ikke overraskende nok har filmen blitt anklaget fra flere hold, etter min mening er kritikken usakelig og ubetydelig. Filmen viser som sagt hvordan befolkningen opplevde og bli angrepet av maktsterke myndigheter i Israel, ikke hvordan alminelige jøder eller Israelere dreper palestinere, og kritikken om at filmen er et forsøk på å sverte Israel og spre jødehat er tull. Virkeligheten er slik den er, og hvis barn hater Israelske myndigheter og Israel fordi de bomber hjemmene og skolene deres, så er Israel selv i stor grad ansvarlig for virkeligheten slik den er. Det har også blitt hevdet at filmen er manipulert, og det er et par scener som er "klippet" inn i filmen, men for et publikum som har alminelig folkevett i hodet, forstår de at scenene er redigert inn i filmen, og enda viktigere så er disse scenene ubetydelige i forhold til filmen og filmens budskap. Mange ( vel mange og mange, i hvertfall de som uforbeholdt støtter Israel og har tatt et ubevegelig standpunkt i konflikten) reagerer på at filmen baserer seg på historiene til tre palestinske barn, men at store deler av filmen er basert på videoklipp fra angrepene på Gaza, og det stemmer. Men jeg tror budskapet blir tydeligere, samtidig som forståelsen for barnas situasjon og følelser øker, dersom man får se hva som foregikk i Gaza og hvordan angrepene påvirket vanlige menneskers hverdag. Etter angrepene så ga i hvert fall Israel Hamas grunn til å juble, for med angrepene av Gaza overtok de ansvaret og jobben med å spre sinne og hat mot Israel, da ble det mindre drittjobb for Hamas. Regisøren forsøkte ikke å gi en historisk og nøytral politisk analyse, eller å gi en løsning på konflikten, hun prøvde enkelt å greit vise hvordan mennesker lett blir offer for politiske handlinger, og hvordan verden og politikere lar de bli ubetydelige brikker i sin store politiske dialog som hittill såvidt har ført til handlinger. Budskapet er enkelt, men enkelte har et behov for å komplisere det, dessverre på bekostning av andre. Vibekke Lørenskog har selv karakterisert filmen som en "generell anti-krigsfilm", det er jeg ikke enig i at filmen er. Slik jeg oppfatter filmen så viser den Israels krigshandlinger i Gaza og hvordan myndighetene i Israel  bruker makten sin over uskyldige mennesker for å hindre at deres makt svekkes. Disse handlingene foretar de i Israels navn, samtidig som de styrker Hamas svekker de befolkningen i Israel som ønsker fred. Dersom filmen skal kunne karakteriseres som en generell anti-krigsfilmen, burde den ha hatt med flere kilder fra andre krigssituasjoner, ikke bare i Gaza. Jeg skulle også ønske at det var flere innslag fra israelere og fra Israels sin side om hvordan de stiller seg til de alvorlige krigshandlingene som ble begått - men det regner jeg med vil komme i etterkant av at filmen kommer til å bli vist i flere andre land i verden.

Kritikken, sett fra min side, er ubetydelig - og dessverre er det ikke overraskendes at så mange velger å fokusere på detaljer i filmen og forsøke å sette den i en større sammenheng, eller vri om på problemstillingen og budskapet i filmen, istedenfor å se barn og mennesker som lider og som trenger hjelp. En ting er klart, og det er at filmen uansett vekker sterke reaksjoner, så får vi som publikum forsøke å se på personene i filmen som mennesker, ikke som palestinere eller jøder/israelere, med et slikt syn bidrar vi til å opprettholde konflikten og bariere mot en løsning.

Demokratiet og sensuren går hånd i hånd.

Vesten har lenge vært selve bildet på demokratiet, det er i hvertfall slik Vesten har ønsket å fremstille seg i det store verdensbildet. Med likestilling melllom kvinner og menn, aksept av homofili, fordømmelser av drap på sivile, tortur og terror - er Vesten forkjemperne for demokratiet i alle deler av verden utenfor Vesten.
Og selvfølgelig - med væpnede styrker i landsbyer i Irak og blant sivilbefolkningen i Afganistan, står demokratiets forkjempere sterkt.

Det demokratiske Vestens viktigste våpen for å innføre demokratiet har lenge vært NATO alliansen. Med væpnede soldater som skal utrydde demokratiets fiender, håper NATO på å få gjennom demokratiet gjennom i ikke-Vesten. Wikileaks avsløringer de siste ukene får frem at NATO sin taktikk og handlingsplan ikke bare har vært basert på væpnede soldater, men også på sensur og andre mindre demokratiske metoder. Logisk tenking tilsier at det må være svært vanskelig å innføre et demokrati ved å ta i bruk metoder som ikke er inkludert i et demokrati, forsterker man ikke da demokratiets svake stilling i landet? Rapportene får frem at soldater innenfor NATO styrken som har vært plasert i Irak har godtatt tortur av fanger. Tidligere avsløringer fikk frem tortur bruk av fanger i Guantanamo, dessuten avslører de senere raportene fra Wikileaks at soldater har drept sivile, og at disse drapene kunne vært unngått. NATOs styrker er plasert i Irak og Afghanistan, her er de plasert først og fremst for å beskytte befolkningen, og for å bidra til å innføre demokratiet ved å fjerne Taliban i Afghanistan og ved å fjerne Saddam i Irak (noe Bush stod i spissen for).

Viktigheten av soldatenes tilstedeværelse i disse landene er ikke til å unngå. Dersom soldatene i Irak og Afghanistan trekker seg ut, etterlates befolkningen i et land som verken har struktur, myndighet eller lover som kan beskytte sivile. I Afganistan får Taliban tilgang til befolkningen, og vi har flere ganger sett grusomme og ekstreme konsekvenser av dette - menn som får kappet av hender, neser og ører for å benytte seg av stemmeretten, kvinner som blir utsatt for vold og straff fordi de flykter fra tvangsekteskap og bombing av jenteskoler. Det er et ekstremt behov for stabilitet og beskyttelse både i Irak og Afghanistan, men det er ikke et behov for soldater som skyter vilt og utnytter posisjonene sin. Flere tusen soldater er utplasert på vegne av NATO og medlemslandene, og hva hver enkelt soldat har foretatt seg kommer ofte ikke frem. Men hva regner vi egnetlig med, når vi plasserer et menneske med både gode og onde verdier og følelser, i en militær uniform og med et skytevåpen i hånden. Det stiller visse krav til mennesket med skytevåpenet i hånden og en god del makt i den andre hånden, men samtidig stiller det særskilte krav til de demokratiske medlemslandene av NATO. NATO og landene som bidrar med soldater er direkte ansvarlige for hvordan soldatene opptrer i ulike situasjoner, og vi igjen som er vanlige borgere av landene, er ansvarlige for om vi skal godta tortur og drap på sivile på vegne av oss.

Flere land, spesielt USA, har vært i fremsetet når det gjelder å fordømme avsløringene og raportene Wikileaks har kommet med, dette skjer samtidig som man fordømmer sensuren i land som Kina. Argumentet for fordømmelsen fra USA sin side, er at raportene setter livene til soldatene i fare - men virkeligheten er at raportene viser hvilke følge krigsføringen har hatt, og at den demokratiske fremgangen har vært lik 0, mye takket være Vesten som hev seg inn i en krig, med kun ett mål "å fremme demokrati og menneskerettigheter", men de udemokratiske midlene som ble tatt i bruk var ikke materiale for media og befolkningen.

Raportene viser helt klart at demokrati er et kontinuerlig arbeid, og så snart et land anser seg selv som et fullverdig demokrati, tillater det seg noen udemokratiske unntak. Soldater er til for å beskytte mennesker mot terrorister og militante opprørsgrupper, ikke for å torturere og opptre som terrorister selv. Jeg har ikke mye til overs for demokratiet i Russland og statsmakten der, men Medvjed kom med et godt poeng da han under et møte i Norge, ba Norge og Vesten ordne opp i sitt demokrati først, før de pekte en anklagende finger mot Russland - det ser ut som han hadde mye rett i det.

Gazas tårer

På fredag 05.november er det fimpremiere av dokumentaren "Gazas tårer". Dokumentaren handler om Gaza, og om situasjonen for menneskene i Gaza under kigsføringen i 2008/2009. Det viktigste med denne dokumentaren er at vi blir presentert for menneskene som levde under de ekstreme forholdene som oppstod som en følge av angrepene på Gaza. Noe som skjer alt for ofte er at vi presenteres for to sider av konflikten, Hamas vs. Israel, eller "på lag med Israel" og "på lag med Palestina".  For ofte møter vi dette konseptet om at krigen og konflikten dreier seg om sider, det dreier seg om enten eller. Det vi alt for ofte glemmer er at konflikten dreier seg om mennesker først og fremt, den handler om tapte liv, ødelagte drømmer, frykt, hat, men også håp. De fleste som holder strekest på håpet er barna. Barna som drømmer om å bli leger, journalister, slik at de en dag kan hjelpe menneskene rundt dem, og få en slutt på konflikten. Disse drømmene bør gis en mulighet slik at de kan realiseres. Uansett hvilket politisk standpunkt man har, så kan vi, eller vi bør i hvert fall alle være enige i at ofrene for denne konflikten fortjener å få håpet realisert til virkelighet. De fortjener en verden hvor de får være barn, hvor familier får holde sammen, hvor de har mulighet til skolegang og arbeid - hvor de har en mulighet til å leve. Uansett om de er israelere eller palestinere, eller ingen av delene.

Jeg gleder meg til å se filmen, forventningene er høye og jeg gleder meg til å skrive om hvordan jeg opplevde filmen.


Trailer.